Zappa Den Anti-Autoritære

By Mode

Puls, May 1991


LOS ANGELES (Puls): De ikke-innvide vil kjenne ham som "Mr. Bobby Brown''. Gjennom et tiår og vel så det hor den obskure balladen om Bobby gått sidelengs gjennom norske hitlister og radiostasjoner. Bobbys far: Frank Zappa. I begynnelsen av mai fikk PULS – som eneste skandinaviske avis – audiens. Vi traff ham i hans hjemby, Los Angeles. Og enda nærmere: Vi besøkte ham likegodt i heimen.

Rock'en har hatt mange scener å utfolde seg på siden den brøt ut av de svartes bluesklubber en gang på femtitallet. Mannen denne artikkelen dreier seg om har benyttet seg maksimalt av alle tenkbare ståsteder. Den eneste grensen han egentlig har hatt – og fremdeles har – er pengene som må til for å finansiere ideene.

Hovedscenen hans har vært Los Angeles, hell siden han flyttet dit på begynnelsen av 60-tallet. Byen ligger der som en seig koloss som truer med å skli ned av det Californiske platået, og – på grunn av vekten – ta resten av Amerikas vestkyst med seg ned i bølgene. Dens beboere virker helt uanfektet av den kommende katastrofen der de pusler med seg og sitt. Uten å ha tenkt seg om mer enn en gang har de formet byen til å bh en av verdens ledende kulturkasseroller. Den dagen den bestemmer seg for å følge Atlantis' eksempel vil fortone seg like katastrofal som dagen da biblioteket i Alexandria, med det uvurdelige innholdet, ble forvandlet til røyk og aske. Ikke så å forstå at LA bugner av kunstskatter og høystemt arkitektur. Tvert i mot: Om katastrofen skulle inntreffe, ville verden måtte gi slipp på sin mest eksklusive samling av tåpelige B-filmregissører, håpløse heavyband, blaserte verdensstjerner, håpefulle skuespillere – samt en håndfull ærlige sjeler.

Byen er verdens ledende utklekkingsanstalt for underholdning. Det er dit alle med halvgode ideer drar for å få dem realisert. Noen har da også oppnådd sitt mål, og fått navnet sitt – med stjerne rundt – behørig trykket ned i betongen langs Hollywood Blvd: "The Walk of Fame".

Nå kan de med god samvittighet sole seg i glansen og sola ved bassengkantene i Beverly Hills. Andre igjen mislyktes. Hollywood Blvd. var f.eks. den siste gaten Janis Joplin satte sine ben på før hun gikk opp på det fatale hotellrommet. Felles for de personene som er innskrevet i "The Walk of Fame" har vært deres evne til å kompromisse i spillet for å få underholdningsmaskinen og pengene til å rulle. Ikke en av dem kan sies på noe tidspunkt å ha brutt reglene for god etikette, verken når det gjelder oppførsel eller det å uttrykke seg på en måte som kan provosere lettbevegelige og skandalehungrige amerikanere.


Hollywood Blvd. munner ut i Laurel Canyon, som igjen fører deg opp til høydedragene i øverste det av Beverly Hills. I en av de mildt sagt idylliske veiene her oppe ligger huset som Tom Mix, en av tyvetallets gullkantete regissører og skuespillere i Westerngenren, lot bygge. Legenden vil også ha det til at han begravde sin kjæreste medspiller, hesten sin, i hagen. Og som om ikke dette stakkars huset hadde opplevd nok, flyttet en eksentrisk musiker inn med kona Gail og hans førstefødte barn på vårparten i '68. Han fylte sporenstreks opp huset med medmusikanter, venner, groupis og mer eller mindre bisarre, hjemløse sjeler. En lang epoke med halsløse happenings begynte for huset og dets innbyggere, og det er vel i å for seg unødvendig å nevne at eieren neppe vil oppfylle kravene til "The Walk of Fame".

Skjøtet på huset er undertegnet Francis Yincent Zappa II.

I 25 år har Frank Zappa gledet fans, sjokkert foreldre, forarget myndigheter og bidratt til å holde avistrykkeriene beskjeftiget. Antallet offisielle plateutgivelser mannen har signert beløper seg til over 50. I tillegg har han begått en rekke filmer, artikler og bøker, samt utallige konserter og performance-show. Han ga ut sin første plate, "Freak Out", i 1966, da som ubestridt leder av gruppa "The Mothers of lnvention". Hans foreløpig siste, "The Best Band you never heard in your life", ble sluppet for noen få uker siden. Det er en dobbel live-LP fra hans 1988-turne.

Eric Burden kalte Zappa "The Hitler of rock" etter et noe mislykket samarbeid. Zappa kvitterte med å utrope Burden til "The Charlton Heston of rock". Om rockjournalistikk har Zappa sagt følgende: "Rock-jounaliaer er mennesker som ikke kan skrive som konstruerer historier basert på mennesker som ikke kan snakke for seg, for så å presentere dem til mennesker som ikke kan lese".

Velkommen til et intervju med Frank Zappa, kjære leser.


Jeg ringer på porten til Frank Zappa. Huset er umerket; ingen gateadresse, ikke noe dørskilt, ingen vinduer ut mot veien. Gjerdet er høyt, og bærer sylspisse bud om at ingen uinvitert er velkommen. Eiendommen er frodig gjenvokst, tilsynelatende for å skjenne huset mot nysgjerrige øyne.

Frank Zappa er opptatt av å se TV(!) sammen med to jenter idet han med et kjapt håndtrykk henviser meg til en lenestol – der jeg forblir inntil programmet er ferdig og de tre har diskutert det de har sett. Jeg er en sånn flue som godt kan få lov til å befinne seg i rommet så lenge den lar være å surre. Noe sier meg at jeg bør la være å surre.

Frank Zappa er 51 år. I år feirer han 25-års jubileum som plateartist. Det kortklipte håret som pryder "Broadway the hard way"– coveret fra 1988 har fått gro ned over øra igjen, dessuten er det i ferd med å bli grått. Den lange, slanke skikkelsen har dessuten fått en umiskjennelig liten kulemage, antagelig som resultat av noen år men hard turnering. Rommet vi sitter i er fylt av elektroniske musikkmaskiner, instrumenter og høyttalere. Båndruller og videokassetter er stablet over alt. På bordet ligger en stabel av boka "Frank Zappa – The real book" – skrevet av Zappa selv. Denne versjonen er i japansk oversertelse. Det systematiske rotet værelset bærer preg av, tilsier at her jobbes det. Rydding står sjelden på dagsorden. Grått hår og avslappet skikkelse til tross, Zappas brune øyne lyser like intelligent som før.

– Du har en time.

De to jentene har forsvunnet, og Zappas beskjed er ikke til å misforstå. En helt akseptabel åpningsreplikk fra en mann som åpenlyst misliker folk som stiller spørsmål. I det minste til ham. Men hvordan føles det egentlig å se tilbake på en 25 år lang karriere?

– Om man tar i betraktning måten plate-og musikkbransjen fungerer i dag, er det utrolig at det bar vært mulig for meg å kunne fortsette å lage musikk. Vanskeligheten ligger ikke i å lage musikken, men det å få den ut – det å finne plass til den i butikkene.


Frank Zappa har opp gjennom åra hatt store vanskeligheter med å få innpass i den etablerte, kommersielle plateindustrien. Feidene har værtlange og harde. Den mest kjente er rettssaken mot Warner/Reprise etter at kontrakten med dem endelig ble brudt i 1977. Hva føler han for plateselskapene idag? Er han bitter?

– Jeg tenker ikke på dem.

– Har du vært bitter?

– Så klart. Jeg har vært i retten med alle de store plateselskapene. Jeg har slåss med dem år etter år. De liker ikke meg heller. De liker ingen som anlegger sak mot dem, spesielt ikke når den som anlegger sak vinner. Men jeg tror det som plager dem mest er tanken på at jeg kunne komme til å sette et eksempel for andre artister.

Frank Zappa startet tidlig å gi ut platene sine selv. I dag har han i tillegg maktet å gi ut hele back katalogen sin i C format under etiketten Zappa Records. På toppen har han gitt ut nok en live-lp hvor man bl.a. finner ti tidligere ikke utgitte låter. Felles for alle ti er at de ikke er skrevet av Zappa selv. Blant dem finner vi Led Zeppelins "Stairway to Heaven" og den klassiske "Bolero".

– Platen representerer den type show vi gjorde under 1988-turneen, er alt Zappa vil si om den saken.

– Hva slags musikk lager du i dag?

– Det jeg lager i dag blir gjort ved hjelp av et synclavier. Musikken minner om en slags kammermusikk hvor all lyden stammer fra akustiske instrumenter: Akustiske gitarer, akustiske treblåsere, percussion, blåseinstrumenter og strykere. Akkurat for øyeblikket har jeg liggende ca. 500 komposisjoner som jeg har arbeidet på, en masse musikk. Alt spilles av maskiner, ikke av mennesker.

– Når kommer du til å gi ut noe av det?

– Antagelig på slutten av året. En dobbel-CD. Men før det kommer "Make a Jazz noise here", med den samme 1988-besetningen. Det blir det siste live-albumet.

– Er det et problem for deg at mangel på penger er årsaken til at mange av dine prosjekter, filmprosjekter og samarbeid med store symfoniorkestre, ikke har latt seg gjennomføre?

– It does piss me off, yes. Men det er ingenting å gjøre med det. Hadde jeg hatt pengene kunne jeg leid folk til å gjøre ting for meg. Jeg kunne kjøpt utstyr– og det er ikke bare meg som taper på det. Det dreier seg også om alle som ville hatt gode jobber, og publikum som forhåpentligls kunne ha gledet seg over resultatene.

– I etpar av tilfellene er det plateselskapene som har nektet deg pengene, bl.a. i forbindelse med en 12-lp-box,

– Det er lenge siden. Jeg har stått på egne bein siden 1968. Pengene somhar finansiert disse prosjektene har ikke kommet fra noen andre. De har kommet fra min egen bankkonto. Det jeg får for platene jeg selger bruker jeg til å finansiere andre prosjekter.

– Det vil kanskje overraske mange at du etter alle disse årene ikke bar råd til å gjøre hva du vil?

– Jeg kunne vært adskillig rikere hvis jeg hadde hau samme innstilling som Milli Vanilli. Hvis jeg lagde den typen musikk, og jukset meg fram på samme måte, rævslikket alle radiostasjonene, da kunne jeg ha gjort penger. Det vil jeg ikke gjøre, ergo tjener jeg mindre penger. Men jeg tjener da nok til livets opphold.


De siste åra har Frank Zappa gjort seg mer markert som samfunnskritiker enn som musiker. Han har vært en av frontfigurene i kampen mot sensurkreftene i USA, og har på alle vis gått aktivt inn for å gjøre folk oppmerksomme på landets politiske situasjon. Han har hele tiden hevdet at amerikanske styresmakter er korrupte og at dobbeltmoralen har fått virke åpenlyst. Han gjorde seg mest markert under Reagan-perioden, da han gikk særlig hardt ut mot innenrikspolitikk hva utdanning og levevilkår angikk. Det var også under Reagan at religiøst styrte foreninger som PMRC (Parents Music Recource Center) hadde størst innflytelse. Fra "Broadway the hard Way" siterer vi:

"As Reagans Evil Empire comes to an End, Honesty in Music (and hopefully, Politics) Will be Born Again".

– Nå er Reagan borte, og hva har skjedd?

– Det har blitt noen små forandringer, men det meste er som før. Noen av "The Bad People'', de ikke-innvalgte medlemmene av Reagan-administrasjonen, er borte. Problemene i en slik administrasjon ligger ikke bare hos de folka man stemmer på ved valget, men også hos de fast ansatte. Presidenten har en drøss mennesker rundt seg til envher tid, folk som ikke kan fjernes. De har stor makt og kan ikke stemmes ut, rett og slett fordi de er valgt av – ikke folket – men av presidenten!
Noen av dem er borte og erstattet med andre varianter "Bad People" fra Bush-administrasjonen.

– Har noen av disse nye elementene gjort det lettere å gi ut musikk? Med andre ord: Er Bush-administrasjonen mer åpne når det gjelder musikalske uttrykksmåter?

– Det er ikke i like stor grad sensur basert på religion nå som det var under Reagan, men nå er det til gjengjeld sensur basert på mer rasistiske ideer, De går mer etter rap-plater under Bush. Under Reagan gikk de etter heavy metal, nå går de etter rap-artister – hvorav de fleste er svarte.

– Hva syns du om nyhetssensuren under Golfkrigen nå nylig?

– Den var helt absurd. Jeg mener; en av de beste historiene fra Golf-krigen er den at George Bush' sønn, George Bush Jr., har de eksklusive offshore rettighetene i Bahrain! Det kom aldri fram i nyhetsbildet i USA, bortsett fra i smånotiser i etpar aviser. Setter ikke det krigen i et helt annet lys? Man brukte måneder på å spekulere: "Hvorfor vi går til krig?". James Baker sa det dreide seg om jobber. Bush sa at Saddam Hussain er Hitler. "Vi er ikke ute etter ham. Det handler ikke om olje, dette dreier seg om moral" osv. osv. Hele tiden dreide det seg om at mannen har en sønn som sitter med borerettigheter i Bahrain!

– Vet du ha de sier om CNN? Jo mer du ser, jo mindre får du vite. Dessuten må du huske at det finnes en mann som heter Bill Headline, byråsjef i Washington DC – nyhetsredaktør for CNN. Kan du tippe hva Bill Headline gjorde før han begynte i CNN? Han jobbet for CIA. En mann i Det Hvite Hus ringer til CNN og sier: "Lag story'en på denne måten". Så kontrollert virker det.

Amerikansk fjernsyn terper fortsatt på hvor viktig seieren over Irak var. Vi feirer den fremdeles, mens faktum er at vi har tropper der borte ennå som siner og ser på de irakiske styrkene som ikke vit flytte seg. De kunne i realiteten begynne å skyte igjen når som helst.

– Etterretningsorganisasjonen CIA har vært et av de hyppiste temaene i tekstene dine. Nå har imidlertid mange av CIAs arbeidsmetoder blitt kjent gjennom media de siste åra. Syn du det har det skjedd noen forandring?

– En det av de lysskye ringene som foregikk fra slutten på andre verdenskrig, fram til Watergate, så sin slutt da Carter ble valgt til president. Han ansatte en fyr ved navn Stansfield Turner til å drive CIA. Han ga en det av disse uregjerlige CIA-operatorene sparken. Men disse dannet en ny egenrådig, uoffisiell, spesialgruppe parallelt med CIA, ledet av Bill Casey. Det var denne gjengen med cowboyer som fixet en deal med Iran, slik at de holdt på de amerikanske gislene. På den måten vant Reagan tvalget. Problemet med å være ansatt i CIA er at du aldri kan trekke deg tilbake. Og blir du sparket, er det alltids nok av andre som også blir sparket – slik at man kun danne sitt eget lille CIA. Og det vil alltid finnes en eller annen stormannsgal milliardær i USA som i tillegg er høyre-ekstremist. Dermed er det finansielle i orden. Det Offisielle CIA tror jeg må være der det er. Alle land har bruk for etterretning. Et av destørste problemene med CIA er olle de små "side"-organisasjonene som driver sine egne kriger, støtter diktatorer osv. Det blir en skitten business.


I 1962 ble Frank Zappa arrestert for å ha spilt inn pornografiske lyder på tape. Mannen som bestilte "Verket" viste seg å være en FBI-mann i sivil. Resultatet for Zappa ble 10 dager i fengsel og $1000 i bot. Var dette kanskje hans første more med sensurkreftene, og ville han hatt den samme opprørstrangen mot den amerikanske staten hvis dette ikke hadde skjedd?

Det var første gangen, og det var først da jeg innså hvor korrupt og idiotisk det amerikanske lovsystemet er. For det hadde jeg ikke hatt noen som helst slags kontakt med lovverker og jeg tror nok at den hendelsen var med å forme den innstillingen jeg.har hatt siden. Men selv om ået ikke hadde skjedd, ville jeg uten tvil hatt den samme innstillingen overfor sensur. Jeg mener folk i dette landet bruker alt for mye tid på å bekymre seg om sex, snakke om andre folk som snakker om sex, eller lage lover som kontrollerer andres sex. Folk her i landet er besatt av sex.

– Er USA så korrupt som man noen ganger får inntrykk av at det er?

– Jeg tror det er mer korrupt enn dere europeere noen gang kan drømme om. Det er korrupt, og det er en trussel mot resten av verden. Så lenge ikke noe blir gjort for å fjerne republikanerne fra ledersjiktet er ikke verden trygg! Those Bad Guys må ut!


Ingen kan beskylde Zappa for å være vag i sine meninger når det gjelder USAs styresett. Selv blir han ofte invitert til å delta i debatter både om politikk, sensur narkotikaspørsmål. Helt siden han begynte å røre på seg i musikkmiljøene på begynnelsen av sekstitallet har han vært en beinhard motstander av rusmidler. Ban stiller mer enn gjeme opp i slike debatter, sier han, og mener han i dag er mer kjent i USA som TV-debattant enn som musiker.

Men når det gjelder tekstene hans har han like ofte hoppet over debatten og gått rett på sak:

"Okey – Let's look at some Mug – sheets of the suspects from the 80' ....
ADMIRAL POlNTDEXTER!
Get back on Fe'lix The Cat where you belong!
You're history, you're gone
OL'IVER NORTH!
No more secret government for you, buddy!
You're over! you're through!
BIILL CASEY! You're dead!
BUSH! You're still a wimp – l'm sorry – You're history!
DEAVER/NOFZGER! You're crooks. Book'em Dan – o!
Dan – o? How'd he get in the show? Get outta here!
REAGAN! You're asleep, Wa'ke up! The country's in a mess!

(The Untouchables, 1988)

– Problemet er at folk bare kan fli et forhold til sangene mine hvis de hører dem. Når du ikke kan finne platene mine i butikkene, og musikken ikke blir spilt på radio, hvordan kan da folk bli gjort oppmerksom på hva som skjer!

– Det høres kanskje rart ut, men jeg tror dette landet ville vært et bedre sted å leve hvis noen av mine plater hadde blitt spilt på radioen i stedet for mange andres. Mye av det jeg sier i mine sanger burde bli bli hort av folk her i landet. Dessverre horer de det ikke, selv om det er folk andre steder i verden som heldigvis kan dra konklusjoner ut av det. Men siden jeg skriver om amerikanske forhold, på amerikansk, er det trist at ikke fler amerikanere kan høre det jeg sier. Den eneste måten å bli kvitt "The Bad Guys" på, er å benytte seg av stemmeretten.

Sier han, og setter med det fingeren på nok et problem "over there".

Stemmeprosenten er uhyggelig lav. Jeg forteller at jeg noen dager tidligere hadde støtt på en organisasjon som kalles "Rock The Vote" (se INFO-sidene i vår juniutgave. -Red.). Den tar sikte på å nå så mange ungdommer som mulig, gjennom at kjente artister stiller opp i TV-trailere og oppfordrer folk til å bruke stemmeretten sin. Blant artistene finner vi Madonna, Iggy Pop. R.E.M., Queen Latifah m.fl. Hva synes Frank Zappa om den måten å få folk til å stemme på?

– Too Little, too late. De skulle startet opp i 1985.

– Mener du med det at det de gjør er overflødig?

– Nei, det er bare det at dette er en organisasjon som til en viss grad er finansiert av de store plateselskapene, og av den grunn alene ville jeg ikke stole på dem. De store plateselskapene er like korrupte som regjeringen, og på visse punkter har de også sammenfallende innteresser. La meg ta eteksempel: Warner Bros. ikke bare tilhører RRAA, de har også egne kontorlokaler i Washington DC – hvor Warner-ansatte underhånden prøver å påvirke medlemmer av Kongressen til å gjøre tjenester for seg.


Frank Zappa har vært mye i Europa og også der mott mye motgang. Blant annet ble ett av showene hans stopper i London. Hvordan opp faller han sensurkreftene i Europa i forhold til USA?

– Vel, jeg vel om ett tilfelle hvor en mann i det norske Stortinget reiste seg og snakket varmt om sensurering av platet. Han siterte teksten på "Brown Shoes don't make it", en av mine sanger, ("She's my teenage baby, and she turns me on!/I'd like to make her do a nasty/On the White House Lawn!" -Red.) – Det finnes sensurrettede galninger i alle land. Folk som tydeligis mener det er nodvendig. Men det er ikke noe sted det er så ille som USA, fordi dette landet markedsfører seg til resten av verden som frihetens land. Sensurkreftene prøver å stoppe denne friheten, og de som kunne stoppet disse igjen er opptatt med, la oss kalle det andre gjøremål.

– Du har skrevet en lang rekke artikler og bøker om disse emnene. Kommer du til å skrive flere boker?

– Jeg hadde et møte med en fyr forleden, der vi diskuterte muligheten for å skrive en ny bok, men mer enn det vil jeg ikke si.

– Hva kommer den i tilfelle til å handle om?

– Om media.

– Hvilken type media?

– All slags media. TV, aviser, magasiner ...

– Er media med på å gjore folk blaserte, slik at de f.eks. lar være å bruke stemmeretten sin?

– Den spiller en rolle i ødeleggelsen av folks tente evne i delte landet, De andre elementene som teller i samme retning er skolesystemet, politikerne, kirkene, og omgivelsene i seg selv, som er fiendtlig innstill til den menneskelige organismen. Det finnes si mange kjemiske og radioaktive påvirkninger som alle er trusler mot mennesket, og menneskekroppen er en robust organisme som linner måter å tilpasse seg giftene pi. Dette, sammen med de psykologiske og retts bestemte påvirkningene, er ,en luguber pakke som volder enhver levende organisme stor skade. Det jeg ser gjennom TV, er en nasjon som kjemper mot livsbetingelser de ikke er i stand til å takle. Amerikanerne er ikke entrussel mot resten av verden. Amerikanere er ikke onde. Men regjeringen deres er. The government is a fuckin' menace. Washington har dette onde institusjonspreget som har vært eer siden andre verdenskrig. Kanskje enda lenger. Fordi resten av nasjonen er representert av dem, får utenverdenen len et galt bilde av USA. Folk her i landet er stort sett som folk i resten av verden. De har de samme fysiske behovene, bortsett fro det faktum at påvirkningen på folk her i landet er av en helt annen karakter enn noe annet sted i verden. F.eks. er medias påvirkning hørmløs ovenfor en amerikaner, fordi han har gått igjennom USA's utdannelsessystem. Det vil si at han ikke har halt muligheten for å sette seg inn i prosessen med å dra fornuftige slutninger. Hvis man ikke er utrustet til å dra sammenhengen ut av ting, hvordan kan man da forholde seg til det man får servert av TV-selskapene og myndighetene som kontrollerer det som går ut på lufta? Da er man et lett mil for psykologisk manipulasjon, enten det gjelder nyheter, reklame eller de små gjemte beskjedene som presenteres gjennom filmer og serier. Kan man lese, noe de fleste amerikanere ikke kan fordi de har lite eller ingen leseforståelse, må man se bak nyhetene: Man må finne ut hvem som eier avisen eller tidsskriftet. Slik kan man forstå betydningen av nyhetene. Men USA er et skremmene uutdannet land. Selv om de kan kjenne igjen bokstaver på et papir, er de ikke i stand til å skjønne ordene de danner, Resultatet har blitt at en viss det av landets befolkning sier: "Jeg orker ikke dette mer", og dermed skrur de av. De ser ikke en gang på nyhetene lenger. Det eneste de ser på er "Lykkehjulet" eller en eller annen form for lettfordøyelig underholdning. Nyhetene blir for depressive for dem, de greier ikke forholde seg lit dem. Og skjer det noe utenfor USA vet de så lite om geografi at de ikke har anelse om hvor det omtalte stedet er. De bryr seg rett og slett ikke om det.


Jeg har ingen problemer med å tro Zappa. Da jeg sjekket inn på hotellet i Los Angeles og på oppfordring viste passet mitt, spurte resepsjonisten hvor i USA Norge var, enda han sto med det norske passet i hånda ... Jeg forteller historien til Zappa.

– Visste du at omlag sytti prosent av amerikanske high-school studenter ikke kan identifisere USA på kartet? Mer enn femti prosent kan ikke lese når de går ut av skolen! Alle anskaffer seg et kredittkort, som de ikke vet hvordan fungerer i praksis – siden de heller ikke kan matematikk. Dermedhavner de i gjeld. Folk er desperate, fordi alle media-instanser dytter på dem bildene av et hypotetisk velvære de liksom skul delta i. Du kan bli tynn, kjøre den bilen med den lekre jenta i armkroken og med den musikken i bakgrunnen. Bare du har nok penger eller et kredittkort! Dette tror folk på, og de vil ha det. Og straks hjernen din er pensa inn på dette sporet, vil du gjøre hva som helst for å oppnå det du vil, Ergo vil du være en hore. Hele dette landet er fullt av horer. I tillegg har du alle de religiøse kreftene som sier at du kan gjøre hva du vil, bare du gjør det for Jesus. "And there you go!"


Visst har vi det gående, og det rekker ikke med dette. På Zappas neste plate "Make a Jazz Noise Here" lover han enda nere eksperimentelle versjoner av sangene sine, deriblant noen spesielle "Swaggart" -versjoner.

Hva så med Frank Zappa og Norge? Her i landet vil de fleste forbinde ham med "Bobby Brown Goes Down" – (ja, den heter faktisk så). Da den kom var den en sann landeplage. NRK spilte den sønder og sammen. Den gikk flere ganger pr. kveld på diskotekene, og alle tenåringer med respekt for seg selv kunne i det minste synge med på refrenget – antagelig til svorne. Zappafans store fortvilelse, siden han ikke akkurat var kjem for å lage lettfattelig musikk som gikk hjem hos menigmann. Hvis noen hadde brydd seg om å oversette teksten dengang ville de nok fått et lite sjokk, og sikkert ikke likt at tenåringsjenta deres gikk rundt og sang på den. Det er ikke det at den inneholder kraftige angrep på USAs politikk, akkurat. Den er heller et eksempel på Zappas noe særegne sans for humor. Men før noen rakk å oversette den, hadde den blitt en mega-hit. Paradoksal nok foreligger det nå en nyutsendelse av singelen, og akkurat den uka PULS besøker Zappa ligger den på en meget pen femteplass på VG-lista. Mye av skylda for sangens populæritet ligger nok i det at folk ikke lytter til teksten, noe Zappa selv er delvis enig i. Men han skynder seg å legge til:

– Jeg tror suksessen i Europa kommer av at de har likt musikken, og at ordene stort sett er irrelevante

– Tror du at noe av suksessen i Europa skyldes at du gjennomgående har hentet inspirasjon fra Europeiske komponister?

– Det kan kanskje være noe i det. Strukturen, måten musikken er bygd opp på, er av europeisk natur, men det er også steder utenfor Europa hvor de liker musikken, Thailand f.eks. Og jeg mottok en videotape fra Brasil-forleden, av en gruppe som holdt en konsert til ære for meg på min 50-årsdag. De spille 23 av mine sanger. De hadde lært seg alle tekstene – ord for ord, alle disse kompliserte sangene som jeg selv hadde problemer med å lære bandet mitt den gangen jeg skrev dem. De hadde lært dem av å lytte til platene!

– Hvordan lød det?

– Det var stort! Utrolig! Navnet på gruppa er 'The Central [Scrutinizer] Band". De spilte sanger som "The Jazz Discharge Party Hats", og åpnet showet med "Zoot Allures". Det var to gitarister i bandet og de hadde lært seg alle gitarsoloene mine note for note. Alle på scenen så ut til å stortrives, men jeg tror ikke de forsto det de sang.

Det ser altså ikke ut til at Zappas musikk skal bli glemt med det første, men han legger til at han syns det er ille hvis han av hele sin produksjon skal bli husket for "Bobby Brown". I USA er det forresten et hakk værre:

– Kona mi, Gail, var ute og handlet forleden, da hun skrev under en bestilling med Mr. and Mrs. Frank Zappa. Hvorpå ekspeditøren hever øyenbrynene og utbryter: – Ah, Frank Zappa – The Comedian!


Zappa er blitt kalt mye rart oppgjennom åra, men han ser på seg selv som komponist. Å leve opp til den tittelen har vært målet hans hell siden den dagen han hørte en av Edgar Varèses komposisjoner. Edgar Varèse var en fransk komponist som etter hvert slo seg ned i New Yorks eksperimentelle musikkmiljø. Komposisjonsmessig sett regnes Varèse som en av de fremste eksponentene for Den Europeiske Futurismen. Den hyllet det tekniske framskrittet i tida etter første verdenskrig. I mangel av elektroniske instrumenter skrev Varèse komposisjoner for bl.a. slagverk og hylende sirener, deriblant "Ionization", som nettopp var den platen den unge Zappa fikk tak i. Frank Zappa forsøkte å møte Varèse flere ganger, men lyktes aldri. Derimot begynte han å bruke den inspirasjonen han fikk gjennom Vareses musikk i egne komposisjoner, sammen med påvirkningen fra den amerikanske blues– og popmusikken. Hvordan ser så Zappa på Edgar Varèse i dag?

– Jeg lytter ikke til platene hans sa ofte som jeg pleide å gjøre lenger. Jeg har fåor dårlig tid. Men jeg setter større pris på musikken hans nå. Dels fordi den er tilgjengelig på CD der du kan høre komposisjonene tydligere, dels fordi jeg nå er komponist selv og derfor bedre egnet tilforstå hva han gjorde den gangen.

– Er det noen av dagens samtidskomponister du har tilnærmet de samme følelsene for?

– Ikke de samme følelsene. Jeg tror ikke det er noen av dagens komponister som har forårsaket så oppsiktsvekkende forandringer i musikken som Varese gjorde. Men det finnes andre komponister av i dag som jeg respekterer. Det er en fyr som holder til i Østerrike, jeg tror etternavnet hans er Prutchack. Noen ga meg nylig en nydelig CD av en brasskvintett fra Østerrike som spiller hans komposisjoner. Jeg ble imponert. Tittelen på platen er "Ananas Bananas".

– Jeg har også fått fortalt at du er en god venn av Arne Nordheim?

– Han sendte meg en plate for mange år siden. Da hørte jeg musikken hans, og senere har jeg vært på middag hjemme hos han. Det var første gangen det gikk opp for meg hvordan reker egentlig ser ut! Jeg fikk sjokk da de brakte inn et fat med reker, for det jeg ser er alle disse lange greiene med store svane øyne på. Jeg følte det var som en religiøs seanse. Her i USA får du jo aldri se rekene med hodet intakt. Jeg så på det som nok en form for amerikansk sensur. Du går på supermarkedet, og du kommer hjem og spiser disse rekene uten at du har peiling på hva du egentlig spiser!

– Apropos Norge. ViI du dra ut på turne igjen?

– Nei.

– Hvorfor ikke?

– Jeg er for gammel... dessuten har jeg ikke råd til å samle sammen et band igjen. Jeg har brukt for mye penger allerede. Det koster å øve inn et band og få det ut på veien, og du ender opp med å tape penger. I 1988 tapte jeg $400.000. I 1984 tapte jeg $250.000. Det er mye penger å bruke på musikk når du ikke får noe igjen for det.

– Hvilke tanker gjør du deg om deg selv og framtida?

– Vel, skal jeg være optimistisk ser jeg en viss mengde av arbeidet mitt bli gjort ferdig og ... jeg håper ut ting forbedrer seg i dette landet. Håper vi får en det av "The Bad Guys" ut av det politiske topp-sjiktet.

– Sønnen din Dweezil ga ut sin andre plate samtidig som du ga ut "The Best 'Band ... ". Hvordan er det å se din egen sønn I dine fotspor?

– Jeg er stolt av ham, – are you kidding?! Det er fantastisk.

– Foreligger det noen samarbeidsplaner mellom dere?

– Vi har allerede arbeider sammen ved etpar anledninger, men ingenting som kan utgjare noen plate. Det ville jeg ikke være med på heller, for den saks skyld. Jeg vil ikke gjøre noe som kan forstyrre hans karriere. Bare ved å være rundt ham kunne jeg ødelagt konseptet hans, som er av et mer pop'eie aspekt enn det jeg driver med. Jeg er for seriøs og farlig. Han stype publikum vil ikke ha seriøsitst og fare. They wanna have a good time. Dette må bli siste spørsmål. Du har gått fem minutter over tida.


Et siste spørsmål til Frank Zappa? Det er vanskelig nok å velge de få spørsmålene som får plass innen rammen på en time, om man ikke i tillegg blir bedt om å velge ett! Den naturlige avslutningen før jeg lar porten klikke igjen bak meg blir derfor.

– Er det noe du vil si til dine norske fans siden du ikke vil komme til Norge for i spille mer?

– Jeg vil savne å se Norge. Jeg reiser aldri som turist så jeg vil antagelig aldri komme dit igjen. Jeg har alltid satt pris på den måten vi har blitt mottatt på i Norge. Det har alltid vært en fornøyelse å dra fra de andre skandinaviske landene og inn i Norge. Nordmenn er hyggelige, og det er så vakkert hos dere. Jeg vil savne dere.